Knut Åsdam har laget en utstilling som gir oss mulighet til å oppleve noe som kanskje kan ligne en flyktnings forvirring.
Advarsel
De tre største salene i Bergen Kunsthall er dunkelt belyst denne sommeren. Hvis du beveger deg opp trappene og inn i Kunstforeningens lysegrønne bygning ved Lille Lungegårdsvann, vil du i foajeen bli advart om å gå forsiktig når du kommer inn i selve utstillingen.
Da jeg en nydelig maidag skal se årets festspillutstilling for første gang, har jeg nettopp beundret kirsebærtrærne i solskinnet utenfor. Byparken ligger der så fredelig og vakker, men skiltet med advarselen gjør meg litt urolig: Hva er det som er farlig her inne?
Gjerder som stenger
Fra foajeen må jeg gå gjennom en nettingportal for å komme inn i den midterste av Kunsthallens tre største saler. Der møtes jeg av to høye nettinggjerder, med en smal passasje mellom. Men det finnes ingen åpning, så jeg kan ikke komme meg inn bakenfor. Derfor må jeg enten gå til høyre eller til venstre, inn i en av de andre utstillingssalene. Veien til høyre viser seg å være et godt valg, for det er denne retningen som gir en slik helhetsopplevelse jeg gjerne vil fortelle om.
Også her blir jeg møtt av høye gjerder. Og av en stor skjerm der det vises film. Men denne befinner seg rett bak gjerdet som går på tvers av den avlange salen. – Så irriterende da, å måtte se filmen, som tydeligvis er av høy teknisk kvalitet, gjennom et nettinggjerde! Og hvordan skal jeg orke å stå her og myse gjennom gjerdet for å få sett mest mulig av filmen som jeg har hørt varer i 40 minutter? Jeg kan vel ikke tillate meg å sette meg rett ned på gulvet?
Jeg skifter vekten fra det ene beinet til det andre. Øynene mine har begynt å venne seg til mørket, og blikket følger en passasje bak et langsgående nettinggjerde som er ganske lik den jeg var utestengt fra tidligere. Da oppdager jeg at her er det faktisk en åpning. Rett ved døråpningen jeg nettopp har kommet inn, ender gjerdet før det når veggen. Jeg kan gå inn bakenfor, liste meg gjennom passasjen, og se hva som befinner seg på andre siden av den store skjermen.
Der er det enda mørkere. Men jeg husker at jeg har blitt advart om å være forsiktig, så jeg oppdager betongkanten før det er for sent. I enden av denne største av Kunsthallens saler, er det bygget noen dype betongtrinn som ligner en tribune. Her kan jeg sette meg og fortsette å se den samme filmen på baksiden – eller er det fremsiden? – av skjermen. Denne gangen uten noe gjerde som stenger. Jeg har klart å komme meg innenfor. Og jeg kan prøve å sette meg behagelig til rette på et av de harde betongtrinnene for å se film.
Film uten handling
Det jeg får sett av den 40 minutter lange filmen innen betongen blir for vond å sitte på, er stort sett utendørsscener fra boder som rigges ned på et marked, heisekraner og anleggsmaskiner på en enorm byggeplass, og en ung kvinne og en mann som drar for å se på byggeplassen. Den samme kvinnen snakker også senere med en annen kvinne, de er uenige om noe, de virker ganske forvirret begge to og prater i vei på ulike steder i en by.
Jeg innser at jeg bare kan gi opp å finne en enhetlig handlig i filmen. Men jeg klarer ikke å la være å lete etter en slags forståelig sammenheng. Hva er forholdet mellom personene? Hva har skjedd med dem tidligere? Hvorfor filmes den store byggeplassen? Selve opplevelsen av bare nesten å forstå, frustrasjonen ved å føle meg holdt utenfor filmens handling, og den fysiske opplevelsen av å sitte her på hard betong bak det høye nettinggjerdet, blir ubehagelig. Jeg reiser meg og går tilbake gjennom den smale passasjen bak gjerdet.
Film og utstillingsrom som en helhet
Da jeg går videre inn i den tredje av de største salene i Kunsthallen, støter jeg på samme slags gjerder, betongtribune og skjerm med film. Jeg setter meg ned på et av trinnene der jeg best kan se den store skråstilte skjermen. Både tribunen og skjermen er omringet av gjerder, her er det ingen annen vei ut enn døråpningen der jeg kom inn. Og det føles som om jeg befinner meg i samme omgivelser som filmen viser. Jeg sitter på betong, det er en person på skjermen som er omgitt av betongarkitektur, og i løpet av tiden jeg sitter der og ser, setter også han seg ned på en stor platting av betong.
Der blir han sittende og halvt liggende en god stund, med et våpen i hånden. Etter å ha sett filmen i det andre rommet, har jeg forstått at det ikke er meningen at jeg skal forstå hva denne mannen skal med våpenet han holder. Men jeg fortsetter å sitte en god stund i den mørke salen. Selv om denne filmen, i likhet med den andre, har vakre bilder, blir det etter hvert ganske kjedelig. Heldigvis har jeg muligheten til å bevege meg videre. Tenk om det ikke hadde vært slik. Tenk om jeg måtte ha sittet her på den harde betongen bak de høye gjerdene og vært innestengt med denne filmen som ikke har noen handling jeg kan bli underholdt av. Tenk om det ikke hadde vært noen vei ut av denne innhegningen. Eller tenk om jeg hadde vært tvunget til å sitte her på ubestemt tid.
Tankevekkende opplevelse
Til venstre for den store skjermen kan jeg se gjennom gjerdet og videre inn i den siste lille salen i Kunsthallen. Der er det lyst og fint, og det ser ut som veggene nærmest er tapetsert av bilder. For å komme meg dit, må jeg ut gjennom rommet med nettingportalen og tilbake til foajeen, så jeg kan gå opp og inn bak resepsjonen. Da kan jeg bevege meg gjennom passasjen på utsiden av innhegningen i rommet jeg nettopp kom fra.
Vandringen min gjennom de mørke salene med gjerder og film ender her. I et ganske lite rom med skarpt lys og et par tusen bilder fra hele verden som dekker alle veggene fra gulv til tak. Jeg prøver å velge meg ut noen bilder å se på, men der er så mange forskjellige motiver fra så mange forskjellige steder, at jeg føler meg fullstendig overveldet. Også i dette rommet kjenner jeg opplevelsen på kroppen. Det skarpe lyset stikker i øynene, og jeg klarer ikke å finne noe punkt å hvile blikket på.
Jeg har aldri vært i andre deler av verden enn på trygge steder i Europa og Nord-Amerika. Denne opplevelsen av å bli fullstendig overveldet av bilder fra fremmede steder etter å ha beveget meg i mørket, bak gjerder, uten å forstå hva de egentlig driver med de menneskene jeg har truffet på i filmene, kanskje den er det nærmeste jeg noen gang vil komme en forståelse av hva det vil si å foreta en flyktnings lange og ubehagelige reise til en kultur som er helt fremmed.
