Texts printed (Norwegian)

Bergens Tidende, 19. november 2010
Kunstbyen Bergen: Hva med publikum?

Godt tilbud
Det har vært ytret stor begeistring over ”Kunstbyen Bergen” i BT den siste tiden. Kunstpublikummet i Bergen har etter hvert fått et godt tilbud å benytte seg av. Men har kunstbyen Bergen et godt nok publikum?

Det ideelle publikum
Kunstsosiologen Dag Solhjell sin ”Hustavle for publikum” er ført opp på veggen i ”BGO1”, den store mønstringen av ”Bergenskunst” som for tiden vises i Stenersenbygget. Han stiller strenge krav både til det generelle publikum og til dem som kjøper kunst: ”Hvis det viktigste for deg er at du liker kunsten på en utstilling, er du egentlig ikke glad i kunst, bare i din egen smak.”

Vi bør strekke oss etter Dag Solhjell sitt ideal. For vi kan lære mye av å klare å finne ut hva den kunsten vi ikke umiddelbart liker eller forstår, likevel kan si oss. Spørsmålet blir bare hvordan flest mulig blant publikum skal bli i stand til nettopp dette.

Skolen og media
Solveig Øvstebø i Bergen Kunsthall sier at vi trenger ”en sterkere kunstoffentlighet i media, slik at billedkunstfeltet kan ha samme nedslagsfelt som for eksempel litteratur og musikk” (BT 7/11).

Mitt inntrykk er at forholdet mellom billedkunst og litteratur i media samsvarer noenlunde med forholdet mellom billedkunst og litteratur i skolen, der antall spaltemeter, tid avsatt på timeplanen, og prioritering av læreres kompetanse, helt klart går i litteraturens favør. Nå er det selvfølgelig flott at elevene leser mye litteratur og at de lærer å analysere tekstene de leser, men billedkunsten representerer et potensial for erkjennelse og læring gjennom opplevelse som det ser ut til å være liten bevissthet om i skolen.

Den Kulturelle Skolesekken har gitt skolene mulighet til å besøke kunstutstillinger, og på museene møter elevene flinke formidlere. Men den enkelte lærer må likevel ta ansvar for at kunsten elevene ser når de er på utflukt settes inn i en større sammenheng. Da kan gevinsten bli stor, som for eksempel hvis man tenker seg følgende innfallsvinkler til skulpturen av Michael Johansson i utstillingen ”BGO1”: Matematiske begreper og analyseverktøy (størrelse, volum etc.) konkretiseres i et kunstverk som forteller noe vesentlig om virkeligheten elevene lever i (forbruk, bevaring etc.), samtidig som de får en verdifull estetisk opplevelse (fargene, linjene, komposisjonen). Og de mulige tolkningene jeg presenterer her, vil bare være et spinkelt utgangspunkt for elevenes kreative tenkning i direkte møte med kunstverkets åpne uttrykk. 

Salg av kunst
Når det gjelder antall spaltemeter som skrives om kunst i avisene, har BT gjort et godt byks oppover i statistikken den siste tiden. Stor honnør for det! Reportasjene om Bergen som kunstby har blitt fulgt opp med fokus på at det selges relativt lite kunst her i byen.

Man vil gjerne tenke at det er volumet av kunstsalg som er avgjørende. Men hvis håpet er at Bergen skal utvikle seg til en kunstby av betydelig kvalitet, er det avgjørende at den kunsten som omsettes også har høy kvalitet. Da må de som ønsker å kjøpe og samle kunst vite hva de skal se etter.

Her ligger publikums store utfordring (men også glede): Man oppnår den fortrolighetskunnskap som kreves for å kunne vite hvilke kunstverk som er verd å kjøpe, ved å se mye kunst som er av høy kvalitet. Og da er museene og andre anerkjente gallerier og visningssteder gode arenaer å benytte seg av. Men hvordan skal publikum vite hvilke utstillinger som viser kunst av tilstrekkelig kvalitet?

Kunstkritikk
Generell omtale av kunst i dagspressen kan bidra til å øke publikums oppmerksomhet og nysgjerrighet. Men det er anmeldelser av utstillinger som formidler den avgjørende informasjonen om kunstnerisk kvalitet. Og disse er det svært få av (jfr. antall litteraturanmeldelser). Da er det synd at den kunstkritikken som faktisk trykkes ofte er preget av en innforståtthet som virker distanserende på det brede publikum.

Kanskje kritikerne bør være mer bevisste sin rolle som formidlere av opplevelse og huske at kritikken bør fungere som klar, tydelig og forståelig kvalitetsbedømmelse til nytte for publikum. Det er vel ingen god grunn for at avisenes anmeldelser av billedkunst skal være vanskeligere å forstå for et generelt publikum enn anmeldelser av for eksempel litteratur og film? Spesielt ikke når det nå på internett finnes så mange andre arenaer for kritikk og diskusjon om kunst både for dem som allerede har stor kunnskap og for dem som ønsker å lære.


***

Bergens Tidende, 13. juli, 2010
Festspillutstillingen 2010 – en opplevelse
Knut Åsdam har laget en utstilling som gir oss mulighet til å oppleve noe som kanskje kan ligne en flyktnings forvirring.

Advarsel
De tre største salene i Bergen Kunsthall er dunkelt belyst denne sommeren. Hvis du beveger deg opp trappene og inn i Kunstforeningens lysegrønne bygning ved Lille Lungegårdsvann, vil du i foajeen bli advart om å gå forsiktig når du kommer inn i selve utstillingen.

Da jeg en nydelig maidag skal se årets festspillutstilling for første gang, har jeg nettopp beundret kirsebærtrærne i solskinnet utenfor. Byparken ligger der så fredelig og vakker, men skiltet med advarselen gjør meg litt urolig: Hva er det som er farlig her inne?

Gjerder som stenger
Fra foajeen må jeg gå gjennom en nettingportal for å komme inn i den midterste av Kunsthallens tre største saler. Der møtes jeg av to høye nettinggjerder, med en smal passasje mellom. Men det finnes ingen åpning, så jeg kan ikke komme meg inn bakenfor. Derfor må jeg enten gå til høyre eller til venstre, inn i en av de andre utstillingssalene. Veien til høyre viser seg å være et godt valg, for det er denne retningen som gir en slik helhetsopplevelse jeg gjerne vil fortelle om.

Også her blir jeg møtt av høye gjerder. Og av en stor skjerm der det vises film. Men denne befinner seg rett bak gjerdet som går på tvers av den avlange salen. – Så irriterende da, å måtte se filmen, som tydeligvis er av høy teknisk kvalitet, gjennom et nettinggjerde! Og hvordan skal jeg orke å stå her og myse gjennom gjerdet for å få sett mest mulig av filmen som jeg har hørt varer i 40 minutter? Jeg kan vel ikke tillate meg å sette meg rett ned på gulvet?

Jeg skifter vekten fra det ene beinet til det andre. Øynene mine har begynt å venne seg til mørket, og blikket følger en passasje bak et langsgående nettinggjerde som er ganske lik den jeg var utestengt fra tidligere. Da oppdager jeg at her er det faktisk en åpning. Rett ved døråpningen jeg nettopp har kommet inn, ender gjerdet før det når veggen. Jeg kan gå inn bakenfor, liste meg gjennom passasjen, og se hva som befinner seg på andre siden av den store skjermen.

Der er det enda mørkere. Men jeg husker at jeg har blitt advart om å være forsiktig, så jeg oppdager betongkanten før det er for sent. I enden av denne største av Kunsthallens saler, er det bygget noen dype betongtrinn som ligner en tribune. Her kan jeg sette meg og fortsette å se den samme filmen på baksiden – eller er det fremsiden? – av skjermen. Denne gangen uten noe gjerde som stenger. Jeg har klart å komme meg innenfor. Og jeg kan prøve å sette meg behagelig til rette på et av de harde betongtrinnene for å se film.

Film uten handling
Det jeg får sett av den 40 minutter lange filmen innen betongen blir for vond å sitte på, er stort sett utendørsscener fra boder som rigges ned på et marked, heisekraner og anleggsmaskiner på en enorm byggeplass, og en ung kvinne og en mann som drar for å se på byggeplassen. Den samme kvinnen snakker også senere med en annen kvinne, de er uenige om noe, de virker ganske forvirret begge to og prater i vei på ulike steder i en by.

Jeg innser at jeg bare kan gi opp å finne en enhetlig handlig i filmen. Men jeg klarer ikke å la være å lete etter en slags forståelig sammenheng. Hva er forholdet mellom personene? Hva har skjedd med dem tidligere? Hvorfor filmes den store byggeplassen? Selve opplevelsen av bare nesten å forstå, frustrasjonen ved å føle meg holdt utenfor filmens handling, og den fysiske opplevelsen av å sitte her på hard betong bak det høye nettinggjerdet, blir ubehagelig. Jeg reiser meg og går tilbake gjennom den smale passasjen bak gjerdet.

Film og utstillingsrom som en helhet
Da jeg går videre inn i den tredje av de største salene i Kunsthallen, støter jeg på samme slags gjerder, betongtribune og skjerm med film. Jeg setter meg ned på et av trinnene der jeg best kan se den store skråstilte skjermen. Både tribunen og skjermen er omringet av gjerder, her er det ingen annen vei ut enn døråpningen der jeg kom inn. Og det føles som om jeg befinner meg i samme omgivelser som filmen viser. Jeg sitter på betong, det er en person på skjermen som er omgitt av betongarkitektur, og i løpet av tiden jeg sitter der og ser, setter også han seg ned på en stor platting av betong.

Der blir han sittende og halvt liggende en god stund, med et våpen i hånden. Etter å ha sett filmen i det andre rommet, har jeg forstått at det ikke er meningen at jeg skal forstå hva denne mannen skal med våpenet han holder. Men jeg fortsetter å sitte en god stund i den mørke salen. Selv om denne filmen, i likhet med den andre, har vakre bilder, blir det etter hvert ganske kjedelig. Heldigvis har jeg muligheten til å bevege meg videre. Tenk om det ikke hadde vært slik. Tenk om jeg måtte ha sittet her på den harde betongen bak de høye gjerdene og vært innestengt med denne filmen som ikke har noen handling jeg kan bli underholdt av. Tenk om det ikke hadde vært noen vei ut av denne innhegningen. Eller tenk om jeg hadde vært tvunget til å sitte her på ubestemt tid.

Tankevekkende opplevelse
Til venstre for den store skjermen kan jeg se gjennom gjerdet og videre inn i den siste lille salen i Kunsthallen. Der er det lyst og fint, og det ser ut som veggene nærmest er tapetsert av bilder. For å komme meg dit, må jeg ut gjennom rommet med nettingportalen og tilbake til foajeen, så jeg kan gå opp og inn bak resepsjonen. Da kan jeg bevege meg gjennom passasjen på utsiden av innhegningen i rommet jeg nettopp kom fra.

Vandringen min gjennom de mørke salene med gjerder og film ender her. I et ganske lite rom med skarpt lys og et par tusen bilder fra hele verden som dekker alle veggene fra gulv til tak. Jeg prøver å velge meg ut noen bilder å se på, men der er så mange forskjellige motiver fra så mange forskjellige steder, at jeg føler meg fullstendig overveldet. Også i dette rommet kjenner jeg opplevelsen på kroppen. Det skarpe lyset stikker i øynene, og jeg klarer ikke å finne noe punkt å hvile blikket på.

Jeg har aldri vært i andre deler av verden enn på trygge steder i Europa og Nord-Amerika. Denne opplevelsen av å bli fullstendig overveldet av bilder fra fremmede steder etter å ha beveget meg i mørket, bak gjerder, uten å forstå hva de egentlig driver med de menneskene jeg har truffet på i filmene, kanskje den er det nærmeste jeg noen gang vil komme en forståelse av hva det vil si å foreta en flyktnings lange og ubehagelige reise til en kultur som er helt fremmed.