Bergens Tidende, 19. november 2010
Celine Amundsen:
Kunstbyen Bergen: Hva med publikum?
Kunstbyen Bergen: Hva med publikum?
Godt tilbud
Det har vært ytret stor begeistring over ”Kunstbyen Bergen” i BT den siste tiden. Kunstpublikummet i Bergen har etter hvert fått et godt tilbud å benytte seg av. Men har kunstbyen Bergen et godt nok publikum?
Det ideelle publikum
Kunstsosiologen Dag Solhjell sin ”Hustavle for publikum” er ført opp på veggen i ”BGO1”, den store mønstringen av ”Bergenskunst” som for tiden vises i Stenersenbygget. Han stiller strenge krav både til det generelle publikum og til dem som kjøper kunst: ”Hvis det viktigste for deg er at du liker kunsten på en utstilling, er du egentlig ikke glad i kunst, bare i din egen smak.”
Vi bør strekke oss etter Dag Solhjell sitt ideal. For vi kan lære mye av å klare å finne ut hva den kunsten vi ikke umiddelbart liker eller forstår, likevel kan si oss. Spørsmålet blir bare hvordan flest mulig blant publikum skal bli i stand til nettopp dette.
Skolen og media
Solveig Øvstebø i Bergen Kunsthall sier at vi trenger ”en sterkere kunstoffentlighet i media, slik at billedkunstfeltet kan ha samme nedslagsfelt som for eksempel litteratur og musikk” (BT 7/11).
Mitt inntrykk er at forholdet mellom billedkunst og litteratur i media samsvarer noenlunde med forholdet mellom billedkunst og litteratur i skolen, der antall spaltemeter, tid avsatt på timeplanen, og prioritering av læreres kompetanse, helt klart går i litteraturens favør. Nå er det selvfølgelig flott at elevene leser mye litteratur og at de lærer å analysere tekstene de leser, men billedkunsten representerer et potensial for erkjennelse og læring gjennom opplevelse som det ser ut til å være liten bevissthet om i skolen.
Den Kulturelle Skolesekken har gitt skolene mulighet til å besøke kunstutstillinger, og på museene møter elevene flinke formidlere. Men den enkelte lærer må likevel ta ansvar for at kunsten elevene ser når de er på utflukt settes inn i en større sammenheng. Da kan gevinsten bli stor, som for eksempel hvis man tenker seg følgende innfallsvinkler til skulpturen av Michael Johansson i utstillingen ”BGO1” [se bildet nedenfor]: Matematiske begreper og analyseverktøy (størrelse, volum etc.) konkretiseres i et kunstverk som forteller noe vesentlig om virkeligheten elevene lever i (forbruk, bevaring etc.), samtidig som de får en verdifull estetisk opplevelse (fargene, linjene, komposisjonen). Og de mulige tolkningene jeg presenterer her, vil bare være et spinkelt utgangspunkt for elevenes kreative tenkning i direkte møte med kunstverkets åpne uttrykk.
 |
| Michael Johansson, "27m3", 3x3x3m, site specific installation, 2010. Entrée at BGO1, Bergen Art Museum. Photo: michaeljohansson.com |
Salg av kunst
Når det gjelder antall spaltemeter som skrives om kunst i avisene, har BT gjort et godt byks oppover i statistikken den siste tiden. Stor honnør for det! Reportasjene om Bergen som kunstby har blitt fulgt opp med fokus på at det selges relativt lite kunst her i byen.
Man vil gjerne tenke at det er volumet av kunstsalg som er avgjørende. Men hvis håpet er at Bergen skal utvikle seg til en kunstby av betydelig kvalitet, er det avgjørende at den kunsten som omsettes også har høy kvalitet. Da må de som ønsker å kjøpe og samle kunst vite hva de skal se etter.
Her ligger publikums store utfordring (men også glede): Man oppnår den fortrolighetskunnskap som kreves for å kunne vite hvilke kunstverk som er verd å kjøpe, ved å se mye kunst som er av høy kvalitet. Og da er museene og andre anerkjente gallerier og visningssteder gode arenaer å benytte seg av. Men hvordan skal publikum vite hvilke utstillinger som viser kunst av tilstrekkelig kvalitet?
Kunstkritikk
Generell omtale av kunst i dagspressen kan bidra til å øke publikums oppmerksomhet og nysgjerrighet. Men det er anmeldelser av utstillinger som formidler den avgjørende informasjonen om kunstnerisk kvalitet. Og disse er det svært få av (jfr. antall litteraturanmeldelser). Da er det synd at den kunstkritikken som faktisk trykkes ofte er preget av en innforståtthet som virker distanserende på det brede publikum.
Kanskje kritikerne bør være mer bevisste sin rolle som formidlere av opplevelse og huske at kritikken bør fungere som klar, tydelig og forståelig kvalitetsbedømmelse til nytte for publikum. Det er vel ingen god grunn for at avisenes anmeldelser av billedkunst skal være vanskeligere å forstå for et generelt publikum enn anmeldelser av for eksempel litteratur og film? Spesielt ikke når det nå på internett finnes så mange andre arenaer for kritikk og diskusjon om kunst både for dem som allerede har stor kunnskap og for dem som ønsker å lære.
***
Bergens Tidende, 5. desember 2010
***
Bergens Tidende, 5. desember 2010
Øystein Hauge:
Den kritiske masse
Når kunsthistoriker Celine Amundsen i et tankevekkende debattinnlegg den 19.11 klager over at det bergenske kunstpublikummet, til tross for et overbud av gourmetkunst, mangler blikk for "kunst av tilstrekkelig kvalitet" skylder hun på kunstkritikken. Den virker "distanserende for dem som ønsker å lære", konkluderer hun. Påstanden er belagt med så mange gode argumenter og i et så lettfattelig språk at jeg grep meg i å ønske at den var sann. I slike slappe øyeblikk idoliserer vi kunsten. Bøyer oss i troen på at bildet representerer dypere innsikter enn begrepene. Det er en villfarelse. Kritikkens selvmord.
Uttrykket "kvalitet" i samtidskunsten er en institusjonell standard. Den er med andre ord ikke objektiv. Denne innsikten er nesten like gammel som det moderne kunstbegrepet selv. Det befestet seg som kjent under opplysningstiden med uvurderlig hjelp av filosofen Kant som i "Kritikken av dømmekraften" (1790) kom frem til erkjennelsen av at på estetikkens område (i motsetning til naturvitenskapens og etikkens) kommer man ikke utenom det subjektive og følelsene.
Estetiske påstander kan med andre ord ikke være objektivt gyldige - men hva om vi likevel later som om de er det? Slik talte Kant, og sånn er vi fortsatt nødt til å handle stilt overfor alle slags kulturprodukter med merkelappen "kunst". Det finnes ingen "sensus communis" (fellessans eller fellesfølelse) vi kan vite noe sikkert om, kun et område, et felt "besatt med ideer". Det er her vi befinner oss når vi diskuterer kunst. I tenkeland.
Når Amundsen på en forbilledlig måte trekker frem Michael Johanssons sammensatte kubeskulptur i utstillingen BGO1 skritter hun opp det hun ser som kvaliteter i verket ved hjelp av matematisk analyseverktøy som "størrelse" og "volum", og sosialfilosofiske begreper som "forbruk" og "bevaring". At dette verket er kuratert av galleristen Entré, for denne spesielle anledningen, og rent faktisk er satt sammen av overskuddsmaterialer fra atelierene til flere unge bergenskunstnere både på innsiden og utsiden av BGO1, nevner ikke Amundsen med et ord. Jeg sier ikke at kunsthistorikerens tolkning er feil, men i undersøkelsen av dette verket virker hun blind for det viktigste - institusjonskritikken. Denne innsikten krever distanse.
Jeg har skrevet det før, men gjentar det her: Kunstverket står ikke lenger frem, lar seg ikke lenger identifisere og bedømme som en roman, en film eller et stykke arkitektur. I stedet ser vi oftere og oftere at vi som skriver om samtidskunst må smaksette den ved hjelp av teoretiske metoder og verktøy. Når stemmene i mediemylderet rundt bergenskunsten er så panegyriske som i Bergen i dag, må kritikken utgjøre en forskjell. Det kan den best få til ved å være nøktern, kjølig og kanskje litt kynisk. I nærhetens regime er det distansen som gir klarsyn. Kunstkritikk handler om sjangerkompetanse. Den skal kunne leses av alle, men kan (hvis den vil være relevant) vanskelig bli forstått av hvem som helst.
***
Bergens Tidende, 7. desember 2010
Den kritiske masse
Når kunsthistoriker Celine Amundsen i et tankevekkende debattinnlegg den 19.11 klager over at det bergenske kunstpublikummet, til tross for et overbud av gourmetkunst, mangler blikk for "kunst av tilstrekkelig kvalitet" skylder hun på kunstkritikken. Den virker "distanserende for dem som ønsker å lære", konkluderer hun. Påstanden er belagt med så mange gode argumenter og i et så lettfattelig språk at jeg grep meg i å ønske at den var sann. I slike slappe øyeblikk idoliserer vi kunsten. Bøyer oss i troen på at bildet representerer dypere innsikter enn begrepene. Det er en villfarelse. Kritikkens selvmord.
Uttrykket "kvalitet" i samtidskunsten er en institusjonell standard. Den er med andre ord ikke objektiv. Denne innsikten er nesten like gammel som det moderne kunstbegrepet selv. Det befestet seg som kjent under opplysningstiden med uvurderlig hjelp av filosofen Kant som i "Kritikken av dømmekraften" (1790) kom frem til erkjennelsen av at på estetikkens område (i motsetning til naturvitenskapens og etikkens) kommer man ikke utenom det subjektive og følelsene.
Estetiske påstander kan med andre ord ikke være objektivt gyldige - men hva om vi likevel later som om de er det? Slik talte Kant, og sånn er vi fortsatt nødt til å handle stilt overfor alle slags kulturprodukter med merkelappen "kunst". Det finnes ingen "sensus communis" (fellessans eller fellesfølelse) vi kan vite noe sikkert om, kun et område, et felt "besatt med ideer". Det er her vi befinner oss når vi diskuterer kunst. I tenkeland.
Når Amundsen på en forbilledlig måte trekker frem Michael Johanssons sammensatte kubeskulptur i utstillingen BGO1 skritter hun opp det hun ser som kvaliteter i verket ved hjelp av matematisk analyseverktøy som "størrelse" og "volum", og sosialfilosofiske begreper som "forbruk" og "bevaring". At dette verket er kuratert av galleristen Entré, for denne spesielle anledningen, og rent faktisk er satt sammen av overskuddsmaterialer fra atelierene til flere unge bergenskunstnere både på innsiden og utsiden av BGO1, nevner ikke Amundsen med et ord. Jeg sier ikke at kunsthistorikerens tolkning er feil, men i undersøkelsen av dette verket virker hun blind for det viktigste - institusjonskritikken. Denne innsikten krever distanse.
Jeg har skrevet det før, men gjentar det her: Kunstverket står ikke lenger frem, lar seg ikke lenger identifisere og bedømme som en roman, en film eller et stykke arkitektur. I stedet ser vi oftere og oftere at vi som skriver om samtidskunst må smaksette den ved hjelp av teoretiske metoder og verktøy. Når stemmene i mediemylderet rundt bergenskunsten er så panegyriske som i Bergen i dag, må kritikken utgjøre en forskjell. Det kan den best få til ved å være nøktern, kjølig og kanskje litt kynisk. I nærhetens regime er det distansen som gir klarsyn. Kunstkritikk handler om sjangerkompetanse. Den skal kunne leses av alle, men kan (hvis den vil være relevant) vanskelig bli forstått av hvem som helst.
***
Bergens Tidende, 7. desember 2010
Celine Amundsen:
Hvorfor lese hvis man ikke forstår?
Hvorfor lese hvis man ikke forstår?
Til Øystein Hauge:
Det var hyggelig og smigrende at du ville svare på innlegget mitt (i BT 5.12). Du titulerer meg som kunsthistoriker. Den tittelen synes jeg skal være forbeholdt dem som forsker på kunsthistorie og teori. Det gjør ikke jeg. Etter at jeg var ferdig med hovedfag i kunsthistorie, har jeg undervist og drevet med kommersiell kunstformidling. Nå skriver jeg om egne kunstopplevelser i bloggen MOMENT/C. Der presenterer jeg bare kunstverk og utstillinger som jeg synes er interessante. Det kan ikke du gjøre. Du må også skrive om utstillinger du ikke synes noe særlig om, og du har, som du sier, plikt til å bevare et distansert klarsyn. Men når du skriver i dagspressen for et publikum som kanskje ikke kan så mye om kunst, synes jeg du bør prøve å gjøre tekstene mest mulig forståelige. – Om enn ikke for ”hvem som helst” (det hadde forresten vært interessant å vite hvilken leser du ser for deg).
Når jeg leser dine kunstanmeldelser, gleder jeg meg over din veltalenhet [og kunnskapsrikdom (skulle jeg ønske at jeg hadde skrevet her)], men selv om jeg har hovedfag i kunsthistorie, får jeg ofte problemer med å forstå hva du egentlig mener om utstillingene du anmelder. Og når jeg her kaller tekstene dine ”anmeldelser” i stedet for ”kritikk”, berører jeg et helt sentralt poeng. Som jeg skrev 19.11: Jeg ønsker at BTs lesere skal få en klar, tydelig og forståelig kvalitetsbedømmelse. De mest avanserte faglige betraktningene bør formidles i andre fora.
Bedømmelser av kunstnerisk kvalitet kan selvfølgelig ikke være objektive. Det tror jeg alle forstår, selv om de ikke har lest Kant. Men BTs lesere trenger hjelp til å finne ut hvilke kunstverk/utstillinger som kan være interessante og hvorfor de er det (evt. ikke er det). Du skriver at kunstkritikk handler om sjangerkompetanse. Det er jeg helt enig i, men mitt enkle poeng er fremdeles at den bør formidles på en forståelig måte.
Og igjen er det viktig å være bevisst hvem som er mottakere av budskapet. I innlegget som du svarer på, brukte jeg Michael Johanssons kubeskulptur (i utstillingen BGO1) som eksempel på formidling av kunst til skolebarn. Du kritiserer meg for ikke å ha påpekt at dette verket kan betraktes som en kommentar til kunstinstitusjonen som det befinner seg innenfor. Vel, akkurat det aspektet ville jeg nok ikke ha valgt å legge særlig vekt på overfor skolebarn. Jeg ville heller ha prøvd å få dem til å se skulpturens estetiske kvaliteter og til å reflektere over sider ved kunstverket som kan knyttes til deres egen forståelseshorisont (innenfor matematikk og samfunnsfag for eksempel), i tillegg til å veilede dem i eventuell undring over hvordan for eksempel esker med lyspærer kan være kunst.
Når du fremhever institusjonskritikken som det viktigste aspektet ved Johanssons kubeskulptur, hvorfor forklarer du ikke da for BTs lesere hvordan nettopp dette kunstverket fremsetter en slik kritikk? Det kunne være interessant å få vite helt konkret hva det er ved skulpturen (den fysiske/estetiske gjenstanden) som gjør at du knytter akkurat dette begrepet til den. Du sier at vi ikke må ”idolisere” kunsten og at kunsten ikke kan representere dypere innsikter enn begrepene. Men jeg mener at billedkunsten gjennom estetisk/visuell opplevelse kan gi andre veier til erkjennelse enn språket og begrepene gir. Og når vi skriver om samtidskunst synes jeg vi skal være forsiktige med å ”smakstilsette den ved hjelp av teoretiske metoder og verktøy”. Teorien bør kun introduseres som en nødvendig følge av kunstverkets helt konkrete visuelle uttrykk og den sammenhengen det vises i.
La meg atter en gang få referere til Michael Johanssons kubeskulptur. Den representerer, slik jeg ser det, en interessant institusjonskritikk fordi den gjør alle de trivielle gjenstandene som befinner seg rundt kunsten (i kunstneres atelier og i museets lagerrom) om til et kunstverk. Kassene og monitorene som ellers brukes som redskap til å få kunsten formidlet, blir her selve kunstverket. Men skulpturen hadde ikke på langt nær vært like interessant hvis den helhetlige komposisjonen ikke hadde vært så til de grader tilfredsstillende å betrakte. Her blir det estetiske en forutsetning for begrepene. Uten forkleinelse for filosofien (med tanke på de viktige bidragene den har levert innenfor estetisk teori), vil jeg få avslutte med si at jeg er glad for at kunst og filosofi tross alt er to forskjellige fagfelt.
